lørdag 29. juni 2013

Anmeldelse av Man of Steel

Land: USA/Canada/Storbritannia
År: 2013
Regi: Zack Snyder

Man of Steel er en origins-historie. Det hele starter med at Kal-El blir født. Så blir vi godt kjent med planeten Krypton, Jor-El og General Zod. Denne første delen er både interessant og vellaget.

Så tar filmen oss med til jorden, hvor vi ser Clark Kent leve som en omstreifer og hjelper tilfeldige folk i nød på veien. Vi blir også introdusert for Lois Lane, som ikke klarer å la være å stikke nesa si borti alt mulig. Denne delen av filmen er en blanding mellom å vise oss oppveksten til Clark Kent (i flashbacks) og hvordan han kommer over et romskip som gjør at han kan ta en liten prat med sin avdøde far.

"Jeg lover - vi er ikke med i Matrix - helt sant!"
Nå vet Clark Kent at han heter Kal-El og hvor han kommer fra. Så da er det bare å kaste inn motstanderen. Og vips så dukker General Zod opp med sine medsammensvorne. Deretter følger action, ødeleggelser og enda mer action.

Det er såpass mye action at man nesten ikke rekker å trekke pusten, og de gangene det ikke er Supermann mot General Zod, er det hendelser fra barndommen. Jeg er glad jeg så filmen i 2D, for med så mye action ville jeg blitt utslitt av å se det i 3D...

Michael Shannon som General Zod er perfekt casting. I tillegg stjeler Russell Crowe nesten alle scenene han er med i. Dessverre er Amy Adams langt fra en perfekt Lois Lane.

Selv om det ble litt mye action og lite oppbygging av forholdet mellom Supermann og menneskeheten, var det allikevel en underholdende film. Spørsmålet er bare hvordan de kan klare å lage en oppfølger, når hele menneskeheten var i fare i denne filmen...

Og hvorfor i all verden har Kal-El fått en drakt som er blå, gul og rød når ingen andre fra Krypton bruker slike farger???

Karakter: 3/4

tirsdag 4. juni 2013

Anmeldelse av Only God Forgives

Land: Thailand, Frankrike, Usa, Sverige
År: 2013
Regi: Nicolas Winding Refn

Only God Forgives er Refn tilbake i Bronson/Valhalla Rising territoriet. Her er den langsomme og mediterende filmstilen fremtredense.

Filmen handler om Julian (Ryan Gosling) som lever i den Thailandske kriminelle underverden. Og det er i dette miljøet hele filmen foregår. Det starter med en brutal handling fra hans eldre bror - noe som fører til ringvirkninger i form av god, gammeldags blodhevn.

Brutaliteten i filmen blir urovekkende fremstilt gjennom kraftig lyddesign og et intenst soundtrack. Dette sammen med utrolig nydelig komponerte bilder, en klipperytme så utradisjonell at det er på grensen til surrealistisk og en kameraføring i god homage til Kubrick, gjør at Only God Forgives blir en visuell nytelse på tross av sin makabre handling.

Visuell nytelse/tafatt holdning/blodrød farge
Uttrykksløsheten i karakterene er også med på å underbygge det noe uhyggelige, sære som det er vanskelig å sette fingeren på. Filmen er sparsommelig på dialog, men et kroppspråk som både  blir lattermild og skremmende. Spesielt måten antagonisten står på, en slags tafatt holdning, selv om vi vet at han er langt i fra tafatt.

I tillegg er fokuset på hender og en blodrød farge elementer som går igjen i hele filmen.

Dette er ikke en film for folk som liker Gosling for Goslings utseende. Dette er kanskje ikke engang en film for forlk som likte Drive, men det er absolutt en nydelig visuell og auditiv fortelling.

Karakter: 3.5/4

fredag 19. april 2013

Filmanmeldelse av Spring Breakers

Land: USA
År: 2012
Regi: Harmony Korine


SPRING BREAKERS har fått mye medieomtale, noe som burde ført til at kinopublikumet hadde en viss anelse om hva de kunne forvente seg. Dette var ikke tilfellet da jeg så denne filmen på kino. De fleste andre i salen trodde nok de skulle få se en komedie/roadmovie om ungdommer på fylla i varmere strøk.

De fikk se det også, men denne filmen er alt annet enn en standard Hollywoodfortelling. Filmen handler om 4 college-jenter som ønsker å være med alle de andre på "vårslipp", men problemet er at de ikke har nok penger. De 3 mest frigjorte jentene bestemmer seg for å rane en Diner, under mottoet "lat som det er et dataspill, lat som om det er en film". Allerede her kommer det tydelig frem at filmens mening går på kritikk av dagens samfunn, og det amerikanske samfunnet spesifikt. 


De uskyldige Disney-jentene er ikke lenger så uskyldige,
selv om rosa , ponnier og enhjørninger
fortsatt er  viktige  deler av livet deres...
Jentene reiser av sted til solfylte strender, fyll, narkotika, bare kropper og dundrende bass. Flere montasjer av dissende pupper i slow motion til musikk av Skrillex sier absolutt mer enn 1000 ord. Overgangene fra scener med overdrevet fremstilling av seksualisering og mangel på kontroll til scener av renhet og uskyld i form av at jentene sitter og ser på "My Little Pony", er en så klar kontrast at det nesten føles som at meningen bak blir klint inn i trynet på deg som tilskuer.

Jentenes overtydelige forfall fortsetter da de havner i fengsel for så å bli kausjonert ut av den motbydelige Alien, en selverklært gangster og rapper (fornøyelig spilt av James Franco). Karakteriseringen av denne personen er så overdreven og tacky at det nesten gjør litt vondt. 

Det begynner å bli nok på dette tidspunktet. Vi skjønner at dette er ment som et stikk mot den amerikanske drømmen og et forvridd syn på tilværelsen. En blanding av klisjeer og overdrivelser blir snekret sammen gjennom kreative overganger og effekter på lydsiden. 

Dessverre blir det repeterende elementet overbrukt, og 2/3 deler ut i filmen begynner man å bli ganske lei. Allikevel er det noe med denne fargefulle, kroppsfikserte og intime visuelle stilen som fungerer. På tross av at det er mye å trekke, er dette likefullt en film å få med seg. 

Bare vær klar over hva du går til.

Karakter: 2.5/4

torsdag 18. april 2013

Filmanmeldelse av Rebelle (War Witch)


Land: Canada
År: 2012
Regi: Kim Nguyen


REBELL var en av fem filmer som var Oscarnominert i kategorien utenlandsk film.

Filmen starter med at kamera skildrer et fattig miljø, hvor folk bor i skur. Vi skjønner fort at vi befinner oss et eller annet sted i Afrika. Så får vi høre stemmen til hovedpersonen, Komona. Hun henvender seg til sitt fremtidige barn, og fokuset er på hva som skjedde med Komona i tiden før barnet kommer til. Komona er bare 12 år når historien begynner.

Komonas landsby blir invadert av revolusjonære barnekrigere, og hun blir tvunget til å bli med dem. Det viser seg etter hvert at hun har noen egenskaper utenom det vanlige, og hun blir sett på som en verdifull trollkvinne. 

Et utenkelig liv: Komona er «trollkvinnen»
Filmen blir fortalt nesten episodisk, delt inn i tre deler. Den andre delen har et litt annerledes fokus enn den første og siste, og vi aner et glimt av håp hos jenta. Det bør kanskje påpekes at dette ikke er noen feel-good film, men heller en historie som får deg til å tenke – en skildring av en verden vi vet lite om.

Filmens visuelle språk består i sterke farger og et nærgående kamera. Det er gjort gode grep på klippefronten, som gjør at grusomhetene kommer godt nok frem uten å bli vist i sin helhet.

Karakter: 3/4